| Tilbake | | Barnerim fra Rotvik, Salangen |

ROTVIK
av
Jorunn Skjelborg

Rotvik, bare navnet rommer en masse tanker og bilder i meg. En liten bygd med 9 hus og omtrent like mange fjøs og uthus. Når man kommer dit, er man som i en fredet verden. En stille fjord på høyre side og et stort vann på venstre, grønne åkre og høye fjell rundt. Rotvik er en morene, vi fant skjell i potetåkeren vår ved huset, bare det fikk jo barnefantasien i gang. Det hadde vært hav her en gang.

Et gammelt sagn forteller at en kjempe ligger begravet i Smihågen, som hører til vår jord. Kjempen het Rot og kom i krig med Mag, en annen kjempe, som bodde på Magisås. Og så falt stakkars Rot og ble slått inn i berget. "Kongen i berget". Man kan tydelig se han fra sjøen, hvis man ror mot Trollvikgrunnen. Eller helst ble han hauglagt på Smihågen. Husker at pappa klaget over at han aldri fikk slettet Smihågen, når han pløyde og jeg tror, at han virkelig trodde, at det lå noe under der. Det er funnet ting fra vikingetiden i Rotvik, som pilespisser, stenøkser og noen runer er oppdaget i nærheten.

Da krigen kom, var jeg 4 år og min bror 1 år. Tyskerne med sine geværer med skarpe bajonetter på inntok alle hus. De tok vår stue, som ellers sto på stas og bare var i bruk i helgene. Men de første som kom var polakker. De måtte flykte, da tyskerne kom. Vi visste hvor de gjemte seg, oppe ved torvesjåen vår og det holdt vi barn tett med. Ennå kan man finne rustne hermetikkbokser etter dem der oppe, hvis man vet stedet.

I februar 1945 fikk jeg en lillesøster og da krigen var slutt, kom en av tyskerne som bodde hos oss og la en papirfemkrone på vuggen til min søster. Så gikk de ut av huset. De så triste og duknakket ut.

Skumringsstunden om ettermiddagen hjemme glemmer jeg aldri. Husker lyset fra ovnsdøren, som danset på veggen og bestemor, som fortalte om hulder og sang gamle viser.

Og jenta ho spann og tåran de rann,
men aldri så kom no den friaren fram
og Det sto en friar ut i garden

Bestefar lekte hest og vi satt på ryggen hans, mens hans krabbet rundt på kjøkkengolvet. Og de mange variasjonene hans av Bukken Bruse vil nok mang en eventyrforteller misunne ham. Han var gammel sjøulk, bestefar, var aldri redd for en storm og han så lyst på livet. Bestefar var 14 år første gang på Lofotfiske med sin far. De rodde og seilte. Hendene var lubbne med smilehull som barns. De var slik, for han hadde forfrosset dem på fiske.

Innlagt vann fikk vi like etter krigen. Mennene gikk med ønskekvist og fant vannåren oppå Kvelsetagan. Det ble lagt ned trerør. Det var fantastisk å bare skru på en kran, så kom vannet. De fleste gårdene hadde sin vaskeplass nede ved vannet om sommeren. Der var det grue med en stor metallgryte oppå. Der kokte vi klærne, vasket på vaskebrett med hjemmelaget sepe og skyllet klærne i vannet. Vi barna hjalp til. Jeg hadde så vondt av mammas hender, de var såre av arbeidet i hus og fjøs og all vasking. Gummihansker fantes ikke den gang. Vi badet i vannet og lærte å svømme, mens ålene pilte i sivet. Vi likte ikke ål, de minnet om slanger.

Julaften gledet vi oss til, da som nå. Broren min fikk en fin, hvit trehest på hjul. Denne hesten forsvant like etter jul og vi lette alle steder, men fant den ikke. Neste julaften fikk han den samme igjen. Det var under krigen og ikke så mye å få kjøpt.

Første juldag måtte vi være hjemme, ingen fikk gå ut den dagen. Så var det julbesøk med hest og slede, godt innpakket i saueskinnsfeller. Særlig var det stas å komme til Sommerseth, der bodde oldemor og barn på vår alder. Glitna, som hesten vår het, fikk et pledd over ryggen og mulepose med havre, mens den ventet til vi skulle hjem.

I 1949 ble min yngste bror født, fru Chruickshank var jordmor, der strålte friskhet og renhet av henne. Hun hadde tatt imot alle oss 4 søsken.

Den siste som bodde i huset var bestefar, han døde i 1969 og siden har huset vårt stått tomt, men om sommeren, når bakkerne står røde av geitrams, prestekragerne pynter rundt huset og blåklokkerne nikker i bakkene, da er vi der. Huset får liv og vi går på kjente stier, fisker sei på fjorden og besøker slekten.

 

Fra Årbok for Salangen 1994, side 71-73

2009

Åge Skjelborg

| Tilbake |